Begravelsen for mamma.

Jeg har vært i begravelsen til mamma idag kl 11 i Fore kirke. Var litt kvalm og rar i går da jeg gikk å la meg. Tenkte på om mamma hadde det bra der hun er nå. Det er en ting å tenke på at kroppen er død, men det er noe helt annet prøve å forstå hvor det blir av sjelen til en mennenske som jeg er glad i.

Vi var vel ca 10 stk som skulle ordne oss i morges før vi dro, så det ble ganske hektisk. Heldigvis gikk det ganske bra.

Turen fra Støtt til fastlandet var så fin og så rolig. Ingen snakket så mye. Jeg bare så ut gjennom vinduet fra båten og funderte over hvordan ting er. Alt er så rart. Som om det er noe som mangler. På en måte så er det jo det.

På vei til kirken var jeg ganske stille. Snart skulle jeg få være i mammas nærvær for aller siste gang. Iallefall i form av at vi begge var i sammen rom. Dette er slutten på et langt og strevsomt liv, og kanskje begynnelsen et annet?

Da jeg gikk opp mot kirken var det hvitt på gresset siden det nettopp hadde snødd. Det var en merkelig stillhet som gjorde det til et helt spesiell stemning. Jeg åpner døren og går inn i gangen på kirken. Det første som jeg ser er at det er blomster helt ut til gangen, gjennom hele midtgangen, og mot alteret og benkene fremme. Det hele avsluttes med to flotte buketter på kisten. Jeg ble så rørt. Tårene kom fort nedover kinnet og jeg måtte gå ut en tur. Inntrykkene var sterke og minnene kom som dråper fra himmelen. Jeg tenker at mamma var en person som jeg virkelig var stolt av og som gjorde andre mennesker glade. Hun var en inspirasjon for meg og det gjorde henne til en fantastisk mor.

Pappa og storesøsteren min er inne og jeg går inn til dem. Ved salmebordet står det en bilde av mamma slik som jeg og andre kjente henne. En damen med flott humør, blid og imøtekommende. Jeg tenner et lys for henne og setter i lysekronen. Det er en ubeskrivelig stillhet i kirken. En slags indre ro. Ferden går inn mot resten av fameilien som er fremme ved alteret og kisten. Det er så mange pene blomster. Nok et bevis på at mamma var en person som ikke blir glemt med det første. Hun lever videre i minnene våre.

Stemningen er trist og nedstemt. Det er godt å kunne gråte i slike situasjoner. Klemme de jeg er glad i og være sammen med dem på en slik da. Vi setter oss på den fremste raden. Jeg kjenner at følelsene strømmer på, samtidig som jeg feller en tåre. Det er så mange hilsner og blomster. Den ene er finere enn den andre. Dette er et bevis på at mamma hadde mange venner i livet sitt. Jeg tror at der mamma er nå så sitter hun sikkert å ser ned på oss og smiler. Smiler for at så mange har sendt blomster og at de alle er samlet her idag for å ta avskjed med henne.

Presten kommer inn og begynner begravelsen. Når hun begynner å snakke så blir jeg litt funderende. Jeg tenker at det er ikke så lenge siden jeg snakket med mamma, men at hun nå har forlatt jorden. Dette er vanskelig å forstå. Jeg er så glad i mamma og jeg ønsket henne ikke alle smerten hun hadde den siste tiden. Slike smerter må være ubeskrivelige vonde. Der mamma er nå har hun det sikkert bra. Jeg velger å tro hun har det varmt og godt. At hun er smertefri og at hun har kjente mennesker rundt seg som hun har vært glad i opp gjennom årene som har godt. Når jeg tenker på den måten så blir jeg litt lettet. Det er kanskje lettere å akspetere at hun er borte for alltid. Samtidig som smerten over at jeg aldri får se henne mer er ulidelig.

Som jeg har snakket om tidligere i bloggen så tror jeg mamma blir med solen nordover når den snudde. Hver gang solen står opp så skal jeg tenke på mamma. Tenkte på hvor flott en dame hun var og på hennes pågangsmot var. På den måten kan hun se mot Støtt og minnes livet. Minnes de som var glad i henne og se på det som virkelig betydde noe for henne. Minnes alle de gode stundene vi hadde med henne. Det er synd hun tapte kampen mot kreften, hun skulle hatt mange år fremover.

Gud har en mening med alt og gjennom det siste halve året så tror jeg at jeg er kommet styrket ut av alt sammen. Det er virkelig godt å komme seg gjennom en dag som denne, både for mamma sin del og for oss andre. Vi kan så smått starte på hverdagen igjen med mamma i minnet.

Anne Lise Knoff skrev engang "Kjærligheten er den eneste bro mellom livet og døden. Skjør som en spindelvevstråd, sterk som et redningstau."

Kjære mamma. Takk for alt du var for oss!

Life goes on!

Da er det gått 5 dager siden mamma døde, og jeg må innrømme at det er noe som ikke er helt som før. Det føles som et tomt rom i hverdagen. Nesten som om noen har revet bort en bit av hjertet mitt. Jeg er glad jeg har Jens og resten av familien min rundt meg hjemme på Støtt og at vi alle er samlet i julen.

Mamma har det helt sikker mye bedre i himmelen enn hun hadde det den siste tiden hjemme. Egentlig så vet jeg ikke om det finnes noen himmel, men et eller annet sted på himmmelen er hun. Den 21 desember da mamma døde så snudde også solen, så jeg velger å tro at mamma for alltid blir med solen nordover igjen siden den snur på denne dagen:)

Ellers så har det vært en gangske bra jul. Jeg og Jens fikk mange gaver og det var kjempeflott. Tror vi har gavekort for ca 5000 på Elkjøp. Det er jo helt crazy.
Så var vi jo så heldig av vi fikk magesjau. Snakk om bra timing.

Takk for alt kjære mamma.

I løpet av helgen måtte mamma inn på sykehuset grunnet at slangen til epiduralbedøvelsen som gikk inn i ryggen falt ut. De dro til sykehuset på lørdagen og ble der over natten. Så dro de hjem med hurtigbåten på søndagen kl 13.

Jeg og Jens har kjørt fra Stokmarknes på formiddagen på søndagen og da vi var kommet frem ringte pappa. Han sa at mamma var blitt så forvirret, men at hun hadde det bra. Hun hadde sett ting som ikke var der og snakket om ting som ikke var natrurlig. Turen til Støtt hadde gått bra. Jeg sa han bare fikk følge med om hun fikk feber, særlig dersom hun skulle få noen infeksjoner. Vi dro på kino den kvelden, men hørte ikke noe mere.

Da vi kom hjem la vi oss med en gang. Vi var så trøtte etter turen og kinoen.

Jeg våknet kl 0645 av at telefonen ringte. Det var pappa. Jeg svarte " Hallo". Pappa sa " Hei. Skulle bare fortelle deg at mamma er død". Jeg fikk sjokk, og det tok en liten stund før jeg skjønnte hva som hadde skjedd. Mamma er borte og hun har forlatt denne verdenen. Det er så rart å tenkte på at jeg snakket med henne i går ettermiddag, og nå får jeg aldri snakket med henne igjen.

Mamma ønsket så sterkt å leve over julen, men i løpet av de siste ukene har vi snakket endel om døden, mamma og jeg. Jeg er skulle ønske at mamma fikk se meg før hun døde og at vi kunne være sammen. Men hun hadde det bra sammen med pappa og det var en fin måte å få slippe alle kreftene på.

Hun snakket hele tiden at hun ville være hjemme lengst mulig. Det ønsket ble oppfulgt. Jeg tror kroppen var sliten og dersom det skulle være et bra tidspunkt å få dø på så måtte dette være den beste måten og anledningen.

Jeg har lært mye av mamma og hun har vært en inspirasjon for meg og for andre. Det er ikke mange som hadde like stort pågangsmot som hun hadde. Jeg er evig takknemmlig for tiden vi fikk sammen. Alle minnene lever videre i hjerte mitt. Dessuten så er jeg veldig glad for at jeg har vært så masse sammen med henne når hun har vært syk det siste året.

Hvil i fred kjære mamma. Det fortjener du.

Hjemreise.

Da var det endelig gått noen dager og mamma har fått lov til å reise hjem sammen med pappa. Nå er det på Støtt og der har det gått veldig bra.

Mamma har fått ny medisin mot angst/depresjon og det skal forhåpentligvis hjelpe mot angstanfallene som hun har hatt i den siste tide. Ifølge henne selv er det da hun ikke får til å puste, at hun føler hun skal dø. Så det er jo bra at hun får ny medisin og at den kanskje kan hjeplpe på.

Det er så ufattelig bra å få blogget om det som skjer med mamma og all sykdommen. Tror iallfall jeg har noe igjen for det i ettertid og det kan bli bra å se tilbake på. Da kommer minnene frem også.

Jens har dratt til Vesterålen og imorgen drar jeg også dit;)

Jeg er så glad for at det går godt hjemme igjen på Støtt. Og kanskje får vi feire en god jul sammen. Det blir jo nesten fullt hus. Jeg tar med meg Jens og så blir det Åshild og Marcus. Artig.

Dagene som har gått!!!

Det er nå 12 desember 2009. Mamma har vært hjemme siden jeg skrev sist, men har også hatt endel hastebesøk på sykehuset. Hun er nå på sykehuset igjen og ble akutt innlagt torsdag 10 desember. Det er harde tider for henne, pappa og vi som er pårørende (både de i nærheten og de som er lengre unna).

Hun har blitt mer tungpustet, og er nesten avhengig av oksygen for å klare seg gjennom dagen. Selv sier hun det blir lettere å puste, men ønsker ikke å være innlagt. Det gjør noe med henne som person, hun blir svakere av å være på sykehuset. Dagene blir lange, og det er ikke så lett å fylle dem med noe meningsfylt.

Jeg var på jobb da hun ble innlagt denne gangen. Det er betryggende å høre at hun blir ivartatt fysisk, men hva med det mentale. Hun sier det går opp og ned med humøret. Nesten som en berg og dalbane. Av og til er hun veldig glad, mens andre ganger er hun stirrende og ser betraktene ut i luften. Da jeg kom innom henne på ettermiddagen etter jeg var ferdig på jobb ble hun glad for å seg meg. Jeg syns også det er også se henne, klemme henne og kjenne lukten av mamma. Det høres kanskje rart ut?

Jeg har med meg Jens og sammen sitter vi alle tre og snakker litt før Jens henter oss kaffe. Når han er borte så ser mamma på meg og spør forsiktig; Tror du jeg kommer til å dø nå? Jeg svarer " Alle skal jo dø, men det er kanskje noe med måten vi forlater jorden". Hun er enig, men sier ikke så mye. Jeg ser hun tenker på det som har blitt sagt. Det må fordøyes.
Jens kommer med kaffe og humøret stiger. Vi drikker og koser oss, så dra vi ned for at hun skal få røyke. Slik går kveldden og vi forlater for denne gangen.

Mamma er så flott en dame og det river i hjertet å se henne på denne måten. Så hjelpesløs og forlatt. Så svak og samtidig så tapper. Jeg unner henne virkelig den tiden hun har igjen, slik at hun føler den er blitt godt utnyttet.

Tenk at jeg sitter å grubler på hvordan det er å miste min egne mor? Jeg tenker på alt vi har vært gjennom sammen. Barndommen med lek og fornøyelse. Skolenårene på Støtt. Alle de positive tankene og støtten gjennom oppveksten? Jeg kommer virkelig til å savne stundene hjemme med henne. Alle de gode ordene og lukten av mamma når jeg gir henne en varm klem.

Nå er det hun som er den som trenger omsorg og omtanke. En forferdelig situasjon, men samtidig en situasjon som jeg ikke skulle vært foruten.

Det største ønsker for mamma er å få leve gjennom julen. Det skal hun klare.

Samtale hos NLSH.

Jeg møter mamma og pappa oppe på kirurgisk.avd A6. De sitter ute i gangen og snakker med en sykepleier som jobber der. Han skal skfite smerteblandingen som hun har i smertepumpen. Mamma sier hun kan være uten smertepumpen til vi har være på møtet fordi vi har litt dårlig tid.

Vi drar ned til kreftenheten på sykehuset hvor hun har avtale. Melder oss i luken og setter oss ned å venter. Merker mamma begynner å bli utrolig, og det er rart hvor land tid noen minutter kan være. Etter ca 10 min kommer en kreftsykepleier å møter oss, hun skal bare snakket med oss før hun går inn til onkologen. Vi går gjennom et skjema med henne og så går vi inn.

Onkologen virker hyggelig når vi kommer inn og vi hilser på henne. Betennelsen som hun har i ryggen viser seg å være en abcess, eller en verkebyll. Byllen presser på muskulaturen som gjør at hun har vondt når hun beveger seg. Denne skal mamma ha antibiotika tbl.kur for. Hun sier at hun er helt i grenseland for hvordan denne skal behandles, men at de skal prøve med tablettkur før det blir gjort noe annet. Dersom dette ikke har effekt så kan det bli aktuelt å ta hull på byllen og sette henne på intavenøsbehandlig da det virker hurtigere og i teorien bedre. Hvis hun skulle få feber over 38 grader så må hun inn igjen på sykehuset.

Så går onklogen over til kreftdelen. Hun forklarer at tumoren i bekkenet har vokst fra 14 cm til 17 cm, men har ikke vokst inn i noen organer. Den har derimot spist opp mye av benvevet og at mamma blir avhengig av rullestol og smertepumpe. Bildene som er tatt av lungene viser typiske røykelunger, men at der også her er forandringer i vevet og at det er en spredning av kreften til dette området. Mamma griner på nesen når hun får vite dette og spør; "hvor lenge tror du jeg har igjen?". Hun forklarer at det er veldig vanskelig å anslå og vil ikke gi noe eksakt svar på dette.

Det som er viktigs nå er at hun får infeksjonen under kontroll, sånn at hun kan starte med videre behandlig i for av cytostatica tabletter. Men legen påengterer at det ikke er en kurativ, men lindrende/palliativ behandling.

Mamma blir lei seg og dette var nok ikke det hun ville høre. Kan ikke tenke meg hvordan dette er for henne. Jeg syns det er vansklig å forestille meg livet uten henne, uten at hun skal ringe meg, uten at hun er der når jeg trenger henne. Vi lever i en uvirkelig verden, men nå må vi ta vare på den tiden vi har igjen.
Nå er det hun som trenger oss og har behov for støtte.

Innlagt igjen!

Mamma ble innlagt igjen på lørdagen denne helgen. Jeg var på jobb da jeg ringte pappa for å høre hvordan de hadde det, da sa han at de var på akuttmottaktet på NLSH. Jeg ble sjokkert, men dette var ikke uventet siden legen hadde sagt at dersom smertene i magen ikke gav seg så skulle hun på sykehuset. Egentlig bra at hun er der når hun har smerter som trenger å kontrolleres.

Hun ha mye vondt da jeg kommer. Er svett, redd og klamrerer seg nesten fast i sengen sin. Hun sier hun er glad at jeg kom. Hun føler seg mer trygg når hun har oss rundt oss. Skulle ønske at Bitta og Åshild var her også (søstrene mine).

Dro fra jobb på lørdagen ca kl 21 og ble borte fra jobb på søndagen også. Det er så stressende å være pårørende når det er så mye som man ikke vet om sykdommen. Tror at både jeg, mamma og pappa tenker på hva det kan være. Da jeg forlot sykehuset, tok jeg med meg pappa slik at han kunne overnatte til meg. Mamma ringte da vi var kommet hjem og sa det bare var luft som stod i tarmene. Vi ble glade og lettet.

Søndagen gikk bort til å være på sykehuset, men jeg var en liten tur på kvelden innom jobb. Bare for å forklare meg litt om hvordan det går, og så dro jeg å spilte kort sammmen med noen venner. Det er godt å kunne tenke på noe annet.

På mandagen var jeg igjen på jobb, og det gikk bra. En perfekt dag på jobb. Satt å skulle signere i medisinkardexen, da jeg kjente jeg ikke melding. Orket ikke å kikke på den, men så ringte telefonen min. Det var mamma som ringte. Hun var gråtkvalt og sa jeg måtte komme ned. Hun skulle i røngten. Her er meldingen som jeg fikk;

" Sett å venta på å kom i røngten. Vesst du e snar, bi du mæ inn?. Pappa e farn. Så no e e helt alene. Du kan far heim etterpå. Berre sei e klar ikke da her alene"

Skjønnte at hun ikke hadde det bra og jeg dro med en gang. Ville ikke at hun skulle ha det verre enn hun måtte ha det. Da jeg hadde parkert i byen, og var på sykehuset satt hun utenfor rgt.avdeligen. Jeg er ferdig sier hun med en gang. Jeg sa så bra. Ahhh, nå er det over. Hun er lettet over at det er gjort.

Senere på ettermiddagen tok jeg med middag og hjemmelaget knekkebrød som hun fikk. Hun spiste halve middag og så fikk hun så vondt i magen igjen. Hun fikk smertestillende og så dro vi ut for å røyke. Jeg spurte om vi skulle trille en tur og det ble hun veldig glad for. Det likte hun iallefall. Så ble hun så trøtt og ville opp igjen. Jeg dro siden klokken var snart halv 8 da.

Nå er det tirsdag og skal inn til R2 på Nordlandssykehuset idag til samtale. Jeg sa jeg kunne være med sammen med mamma og pappa. Snakket med mamma for noen minutter siden og da sa hun at hun hadde betennelse i nedre del av ryggen og det er kanskje noe av grunnen til at hun har hatt så vondt. Men hun skulle få antibiotika mot dette og antagelivis reise hjem igjen idag.

Kreftomsorg.

Nå er jeg hjemme på Støtt og hjelper til med forberedelsene til julen. Kanskje litt tidlig, men jeg bruker å være hjemme å vaske rundt til jul for mamma og pappa. Har gjort dette i ca 8 år, og syns det er en flott måte å bidra med noe positivt. Det er litt spesiellt i år fordi mamma sitter i rullestol. Mens vi alltid har vært sammen om dette arbeidet er jeg nå blitt alene, mamma bare kommenterer.

Mamma har vært renholder og jeg ser hun har så lyst til å bidra med noe, men klarer det ikke pga formen er dårlig. Hun sa at hun hadde en dårlig dag idag tidlig når hun satt på sengekanten.

Hadde bare vasket i ca 1 time da jeg måtte på kjøkkenet for å hente noe til rundvasken i stuen. Mamma var så stille og mutt. Sa ikke så mye, men jeg så at noe var galt, eller at hun tenkte på noe. Satte meg ned sammen med henne og prøvde å finn ut hva hun tenkte på.

Hun forteller at hun er lei seg og at hun er sliten. Har også smerter i magen og i ryggen, noe hun har hatt de siste dagene. Det er vanskelig å være så hjelpesløs, det er inntrykket jeg får. Jeg forklarer at det er normalt å oppleve sorg og at dette er en svært vanskelig situasjon. Hun er jo syk, men hun sier det er ekstra vanskelig med en kreftdiganose. Dette tærer på kroppen og på kreftene som hun har. Hun gråter litt og jeg trøster henne. Inni meg så tenker jeg at jeg må være sterk, men dette er en utfordrende situasjon.

Mamma gråter litt mer og jeg sitter sammen med henne, mens hun tørker bort noen tårer. Jeg henter et vaskefat fylt med varmt vann. Tar med meg litt såpe og hun får vasket hendene sine. Mamma har stoppet å gråte nå. Så sier hun til meg at hun tenker på kontrollen som hun skal ha på Nordlandssykehuset over helgen (23 november). Tårene presser på og så sier hun med hulkende stemme "Jeg håper jeg lever over julen... Tror du jeg gjør det?". Sa at jeg håpet og trodde hun kom til å leve til over jul. Hun sa videre at hun ikke ville bli innlagt igjen dersom kreften har spredd seg, eller om det har forverret seg.


"Ååhh, det var godt å få snakket om dette " sier hun. Det er jeg også glad hun gjorde. Jeg forstår meg bedre på henne og hun trengte nok denne omsorgen og trøstingen som jeg kunne gi henne. Mamma vil ikke plage noen med det hun tenker på, men jeg sa at hun bare skulle snakket med meg dersom hun trengte det.

På en måte forstår jeg at hun ikke vil på sykehuset, men det som er viktigst er at hun har det bra, er smertelindret og at hun får være med å bestemme videre unasett hva som skjer.

Snart helg.

Sitter oppe å spiser frokost og drikker nypresset kaffe. Det er så godt å komme seg opp litt tidlig. Er jo en typisk A menneske.

Venter på at tiden skal gå slik at jeg kan komme meg på jobb. Siste vakten før det er helg og det blir godt.

Humøret har vært høvelig bra de siste dagene. Har sånn smått begynt å tenke på julen. Har fått permisjon og blir hjemme i uke 52. Da blir det hjemmekos. Har sagt til mamma og pappa at jeg er på Støtt hvis de er der, og hvis mamma må være på sykehuset så blir jeg bare i Bodø. Så lenge jeg får være sammen med de, så er jeg glad.

Lillesøsteren min ringte meg i går og sa at hun visste ikke om hun kom seg hjem. Hun kunne å fri fra jobb, men var så redd for om det skulle skje noe med mamma mens hun var hjemme. Prøve å forklare at hun kom nok til å angre dersom hun ikke dro hjem når hun har muglighet til det. Det er jo ikke sikkert vi får flere julefeiringer sammemn.

Nå er det snart helg, kaffekoppen er snart tom og så er det jobb frem til kl 1530;)

Forståelse og stress.

Nå er det onsdag, og har dagvakt idag også. Onsdag er liksom en av de dagene som det skjer mest på jobb, særlig på dagtid. Jeg jobber på en skjermet enhet i Bodø, og på onsdagene så har vi besøk fra en skole i nærheten. Vi hadde en ny gruppe denne gangen og de skal besøke oss 6 ganger frem mot jul. De var en morsom gjeng, ikke så stille og innsluttet og de pratet mye med pasienten. Tror alle likte det.

Merker at jeg har litt mindre tålmodighet når det gjelder enkelte ting. Særlig når det skjer mye på jobben, og alt som forventes av meg på fritiden. Nå hørtes det ganske brultalt ut, men føler meg av og til så sliten at jeg bare kjenner jeg blir matt i kroppen. Når jeg kommer fra jobb er jeg enkelte ganger så trøtt og sliten at jeg bare vil sove.

Selv jeg skjønner jo at det må være vanskelig for kjæresten min å se på. Kanskje forstår han ikke hvordan jeg har det mentalt. Dessuten så er det ikke alltid like lett å innrømme at man har det ganske kjipt. Spesielt når jeg er en person som alltid har stilt opp for andre og ønsker at andre skal ha det bra. Kanskje jeg bare må ta den tiden jeg trenger for å komme meg gjennom dette.

Snakket i et tidligere innlegg at det er veldig vanskelig for andre å forstå hvordan å det er å være i en situasjon der det konstant er forventninger til deg. Både på jobb, av venner, privat osv. Av og til kjennes det ut som jeg skal rives i biter pga av alt som skjer. Når man har det utfordrende så er det også ekstra vanskelig å ta en stanpunkt og faktisk bestemme seg for et valg. Kanskje er jeg lett deprimert?

Nå hørtes det veldig brutalt ut, men det er så godt å kunne få utløp for tankene sine. Det er kanskje den beste medisinen for meg for øyeblikket. Syns det er så vanskelig å forklare seg hele tiden. Forsvare seg selv i en vanskelig situasjon. Det skal ikke være lett.

Merker at stressnivået begynner å komme snikende innnpå meg. Har enda ikke begynt på julegavene. Før var det mamma som styrte med det. Nå sitter jo hun i rullestol, og det blir lite som gjort når hun er syk. Innerst inne så tror jeg hun helst vil slippe å tenke på julen. Kanskje er dette den siste julen og kanskje er det den julen som kommer til å bety aller mest for meg, mamma og alle andre i familien. Kanskje er det siste julen? Det er noe som vi ikke vet før den tid kommer.

Bursdagsfeiring.

Det er tirsdag og det er ganske kaldt i Bodø. Jeg har fått byttet vekk aftenvakten min mot en dagvakt. Skal nemlig i bursdag til Marcus som jeg er onkel til. Sønnen til lillesøsteren min. Han er så flott en toåring.

Det var forresten en kjempefin bursdag.

Dette er kanskje den siste bursdagen som mamma får oppleve, dvs hun var ikke med på feiringen, men hun kommer jo til å få se han når de drar til Støtt.

Kanskje det er dumt av meg å skrive om dette i en blogg, men det er viktig for min egen del. Alle har sin måte å reagere på, og dette er min måte. Min måte å få ut følelsene på. PÅ en måte så syns jeg det er mye lettere å skriver det her på bloggen. Bloggen trenger ikke forstå eller anelysere det jeg skriver eller kommer med. Den bare tar det som det er og ferdig med det. Så kan heller folk kommentere dersom det skulle være noe.

Ahhhh. Det er så vanskelig å snakke om alt som foreår i hodet mitt. Her er tankene i sving hele tiden. Iallefall så lenge jeg er våken. Tenker mye og konstant. På kantent til å være slitsomt.

Har ikke fått snakket med mamma og pappa i dag. Det er dumt, men jeg regner med der har det fint på Støtt. Mamma sier hun har det som plommen i egget. Det var hennes ord. Jeg håper jeg kan få ha henne sammen med oss lenge, men vi vet jo ikke hvordan dette skal gå. Jeg får være positiv.

En ting er sikkert. Det er ikke lett å være sykepleier i en slik situasjon. Det kan være både neativt og postitvt. Kanskje mest posititv.

Farsdag i Vesterålen.

Jeg har tatt turen til Stokmarknes og skal være her i helgen sammen med Jens og hans familie. Her er det virkelig fint for å slappe av. Skulle gjerne vært på Støtt sammen med pappa og mamma denne helgen, men det har vært flott her oppe.

Dette skal være bloggen der jeg kan skrive om hvordan jeg har og hvordan det er å ha en mor som har kreftdiagnose. Mamma fikk kreft i sommer, og har sittet i rullestol og har smertepumpe. Når dette skjedde så hadde jeg veldig lyst til å skrive en slags dagbok. Bare for min egen skyld altså, og har skrevet mine tanker i en svart bok. Men jeg fant ut at dette ikke passet min digitale livsstil og da var jo bloggen en utmerket plass for å få gjort dette på.

Mange av tankene er kommet ned i denne boken, og det verste sjokket er gått over. Nå er hverdagen min annerledes. Mamma er kommet hjem for flere uker siden, men tanken om hvordan dette skal gå er der fremdeles. Har det vanskelig med å reise bort, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg føler jeg må være sammen med mamma og papp.

Alt som har skjedd den siste tiden har gått inn på meg,mamma, pappa og alle som kjenner oss. Det er veldig krevende å være i en slik situasjon og jeg tror at bare de som har vært eller er i en denne situasjone kan forså hvordan det er.

Tenker mye på døden og hva det kan gjøre med et menneske. Jeg vet jo hvor omfattende og alvorlig diagnosen til mamma er, men det vet ikke hun. Derfor tror jeg nok at hun tenker på hva som skal skje fremover. Vi har ikke snakket så mye om døden, men det er kanskje ikke så naturlig for henne heller. Hun vil nok helst bli frisk! Døden er kanskje ikke noe som du tenker på før den er nærstående, eller at du er en sitasjon som kan tilsi at døden blir utfallet.

Alle dagene er ikke like for meg, noen dager er jeg kjempesliten når jeg kommer fra jobb, mens andre dager så har jeg mye energi.

Hverdagen blir nok ikke det samme igjen;/