Nå er det onsdag, og har dagvakt idag også. Onsdag er liksom en av de dagene som det skjer mest på jobb, særlig på dagtid. Jeg jobber på en skjermet enhet i Bodø, og på onsdagene så har vi besøk fra en skole i nærheten. Vi hadde en ny gruppe denne gangen og de skal besøke oss 6 ganger frem mot jul. De var en morsom gjeng, ikke så stille og innsluttet og de pratet mye med pasienten. Tror alle likte det.
Merker at jeg har litt mindre tålmodighet når det gjelder enkelte ting. Særlig når det skjer mye på jobben, og alt som forventes av meg på fritiden. Nå hørtes det ganske brultalt ut, men føler meg av og til så sliten at jeg bare kjenner jeg blir matt i kroppen. Når jeg kommer fra jobb er jeg enkelte ganger så trøtt og sliten at jeg bare vil sove.
Selv jeg skjønner jo at det må være vanskelig for kjæresten min å se på. Kanskje forstår han ikke hvordan jeg har det mentalt. Dessuten så er det ikke alltid like lett å innrømme at man har det ganske kjipt. Spesielt når jeg er en person som alltid har stilt opp for andre og ønsker at andre skal ha det bra. Kanskje jeg bare må ta den tiden jeg trenger for å komme meg gjennom dette.
Snakket i et tidligere innlegg at det er veldig vanskelig for andre å forstå hvordan å det er å være i en situasjon der det konstant er forventninger til deg. Både på jobb, av venner, privat osv. Av og til kjennes det ut som jeg skal rives i biter pga av alt som skjer. Når man har det utfordrende så er det også ekstra vanskelig å ta en stanpunkt og faktisk bestemme seg for et valg. Kanskje er jeg lett deprimert?
Nå hørtes det veldig brutalt ut, men det er så godt å kunne få utløp for tankene sine. Det er kanskje den beste medisinen for meg for øyeblikket. Syns det er så vanskelig å forklare seg hele tiden. Forsvare seg selv i en vanskelig situasjon. Det skal ikke være lett.
Merker at stressnivået begynner å komme snikende innnpå meg. Har enda ikke begynt på julegavene. Før var det mamma som styrte med det. Nå sitter jo hun i rullestol, og det blir lite som gjort når hun er syk. Innerst inne så tror jeg hun helst vil slippe å tenke på julen. Kanskje er dette den siste julen og kanskje er det den julen som kommer til å bety aller mest for meg, mamma og alle andre i familien. Kanskje er det siste julen? Det er noe som vi ikke vet før den tid kommer.
Merker at jeg har litt mindre tålmodighet når det gjelder enkelte ting. Særlig når det skjer mye på jobben, og alt som forventes av meg på fritiden. Nå hørtes det ganske brultalt ut, men føler meg av og til så sliten at jeg bare kjenner jeg blir matt i kroppen. Når jeg kommer fra jobb er jeg enkelte ganger så trøtt og sliten at jeg bare vil sove.
Selv jeg skjønner jo at det må være vanskelig for kjæresten min å se på. Kanskje forstår han ikke hvordan jeg har det mentalt. Dessuten så er det ikke alltid like lett å innrømme at man har det ganske kjipt. Spesielt når jeg er en person som alltid har stilt opp for andre og ønsker at andre skal ha det bra. Kanskje jeg bare må ta den tiden jeg trenger for å komme meg gjennom dette.
Snakket i et tidligere innlegg at det er veldig vanskelig for andre å forstå hvordan å det er å være i en situasjon der det konstant er forventninger til deg. Både på jobb, av venner, privat osv. Av og til kjennes det ut som jeg skal rives i biter pga av alt som skjer. Når man har det utfordrende så er det også ekstra vanskelig å ta en stanpunkt og faktisk bestemme seg for et valg. Kanskje er jeg lett deprimert?
Nå hørtes det veldig brutalt ut, men det er så godt å kunne få utløp for tankene sine. Det er kanskje den beste medisinen for meg for øyeblikket. Syns det er så vanskelig å forklare seg hele tiden. Forsvare seg selv i en vanskelig situasjon. Det skal ikke være lett.
Merker at stressnivået begynner å komme snikende innnpå meg. Har enda ikke begynt på julegavene. Før var det mamma som styrte med det. Nå sitter jo hun i rullestol, og det blir lite som gjort når hun er syk. Innerst inne så tror jeg hun helst vil slippe å tenke på julen. Kanskje er dette den siste julen og kanskje er det den julen som kommer til å bety aller mest for meg, mamma og alle andre i familien. Kanskje er det siste julen? Det er noe som vi ikke vet før den tid kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar