Begravelsen for mamma.

Jeg har vært i begravelsen til mamma idag kl 11 i Fore kirke. Var litt kvalm og rar i går da jeg gikk å la meg. Tenkte på om mamma hadde det bra der hun er nå. Det er en ting å tenke på at kroppen er død, men det er noe helt annet prøve å forstå hvor det blir av sjelen til en mennenske som jeg er glad i.

Vi var vel ca 10 stk som skulle ordne oss i morges før vi dro, så det ble ganske hektisk. Heldigvis gikk det ganske bra.

Turen fra Støtt til fastlandet var så fin og så rolig. Ingen snakket så mye. Jeg bare så ut gjennom vinduet fra båten og funderte over hvordan ting er. Alt er så rart. Som om det er noe som mangler. På en måte så er det jo det.

På vei til kirken var jeg ganske stille. Snart skulle jeg få være i mammas nærvær for aller siste gang. Iallefall i form av at vi begge var i sammen rom. Dette er slutten på et langt og strevsomt liv, og kanskje begynnelsen et annet?

Da jeg gikk opp mot kirken var det hvitt på gresset siden det nettopp hadde snødd. Det var en merkelig stillhet som gjorde det til et helt spesiell stemning. Jeg åpner døren og går inn i gangen på kirken. Det første som jeg ser er at det er blomster helt ut til gangen, gjennom hele midtgangen, og mot alteret og benkene fremme. Det hele avsluttes med to flotte buketter på kisten. Jeg ble så rørt. Tårene kom fort nedover kinnet og jeg måtte gå ut en tur. Inntrykkene var sterke og minnene kom som dråper fra himmelen. Jeg tenker at mamma var en person som jeg virkelig var stolt av og som gjorde andre mennesker glade. Hun var en inspirasjon for meg og det gjorde henne til en fantastisk mor.

Pappa og storesøsteren min er inne og jeg går inn til dem. Ved salmebordet står det en bilde av mamma slik som jeg og andre kjente henne. En damen med flott humør, blid og imøtekommende. Jeg tenner et lys for henne og setter i lysekronen. Det er en ubeskrivelig stillhet i kirken. En slags indre ro. Ferden går inn mot resten av fameilien som er fremme ved alteret og kisten. Det er så mange pene blomster. Nok et bevis på at mamma var en person som ikke blir glemt med det første. Hun lever videre i minnene våre.

Stemningen er trist og nedstemt. Det er godt å kunne gråte i slike situasjoner. Klemme de jeg er glad i og være sammen med dem på en slik da. Vi setter oss på den fremste raden. Jeg kjenner at følelsene strømmer på, samtidig som jeg feller en tåre. Det er så mange hilsner og blomster. Den ene er finere enn den andre. Dette er et bevis på at mamma hadde mange venner i livet sitt. Jeg tror at der mamma er nå så sitter hun sikkert å ser ned på oss og smiler. Smiler for at så mange har sendt blomster og at de alle er samlet her idag for å ta avskjed med henne.

Presten kommer inn og begynner begravelsen. Når hun begynner å snakke så blir jeg litt funderende. Jeg tenker at det er ikke så lenge siden jeg snakket med mamma, men at hun nå har forlatt jorden. Dette er vanskelig å forstå. Jeg er så glad i mamma og jeg ønsket henne ikke alle smerten hun hadde den siste tiden. Slike smerter må være ubeskrivelige vonde. Der mamma er nå har hun det sikkert bra. Jeg velger å tro hun har det varmt og godt. At hun er smertefri og at hun har kjente mennesker rundt seg som hun har vært glad i opp gjennom årene som har godt. Når jeg tenker på den måten så blir jeg litt lettet. Det er kanskje lettere å akspetere at hun er borte for alltid. Samtidig som smerten over at jeg aldri får se henne mer er ulidelig.

Som jeg har snakket om tidligere i bloggen så tror jeg mamma blir med solen nordover når den snudde. Hver gang solen står opp så skal jeg tenke på mamma. Tenkte på hvor flott en dame hun var og på hennes pågangsmot var. På den måten kan hun se mot Støtt og minnes livet. Minnes de som var glad i henne og se på det som virkelig betydde noe for henne. Minnes alle de gode stundene vi hadde med henne. Det er synd hun tapte kampen mot kreften, hun skulle hatt mange år fremover.

Gud har en mening med alt og gjennom det siste halve året så tror jeg at jeg er kommet styrket ut av alt sammen. Det er virkelig godt å komme seg gjennom en dag som denne, både for mamma sin del og for oss andre. Vi kan så smått starte på hverdagen igjen med mamma i minnet.

Anne Lise Knoff skrev engang "Kjærligheten er den eneste bro mellom livet og døden. Skjør som en spindelvevstråd, sterk som et redningstau."

Kjære mamma. Takk for alt du var for oss!

Life goes on!

Da er det gått 5 dager siden mamma døde, og jeg må innrømme at det er noe som ikke er helt som før. Det føles som et tomt rom i hverdagen. Nesten som om noen har revet bort en bit av hjertet mitt. Jeg er glad jeg har Jens og resten av familien min rundt meg hjemme på Støtt og at vi alle er samlet i julen.

Mamma har det helt sikker mye bedre i himmelen enn hun hadde det den siste tiden hjemme. Egentlig så vet jeg ikke om det finnes noen himmel, men et eller annet sted på himmmelen er hun. Den 21 desember da mamma døde så snudde også solen, så jeg velger å tro at mamma for alltid blir med solen nordover igjen siden den snur på denne dagen:)

Ellers så har det vært en gangske bra jul. Jeg og Jens fikk mange gaver og det var kjempeflott. Tror vi har gavekort for ca 5000 på Elkjøp. Det er jo helt crazy.
Så var vi jo så heldig av vi fikk magesjau. Snakk om bra timing.

Takk for alt kjære mamma.

I løpet av helgen måtte mamma inn på sykehuset grunnet at slangen til epiduralbedøvelsen som gikk inn i ryggen falt ut. De dro til sykehuset på lørdagen og ble der over natten. Så dro de hjem med hurtigbåten på søndagen kl 13.

Jeg og Jens har kjørt fra Stokmarknes på formiddagen på søndagen og da vi var kommet frem ringte pappa. Han sa at mamma var blitt så forvirret, men at hun hadde det bra. Hun hadde sett ting som ikke var der og snakket om ting som ikke var natrurlig. Turen til Støtt hadde gått bra. Jeg sa han bare fikk følge med om hun fikk feber, særlig dersom hun skulle få noen infeksjoner. Vi dro på kino den kvelden, men hørte ikke noe mere.

Da vi kom hjem la vi oss med en gang. Vi var så trøtte etter turen og kinoen.

Jeg våknet kl 0645 av at telefonen ringte. Det var pappa. Jeg svarte " Hallo". Pappa sa " Hei. Skulle bare fortelle deg at mamma er død". Jeg fikk sjokk, og det tok en liten stund før jeg skjønnte hva som hadde skjedd. Mamma er borte og hun har forlatt denne verdenen. Det er så rart å tenkte på at jeg snakket med henne i går ettermiddag, og nå får jeg aldri snakket med henne igjen.

Mamma ønsket så sterkt å leve over julen, men i løpet av de siste ukene har vi snakket endel om døden, mamma og jeg. Jeg er skulle ønske at mamma fikk se meg før hun døde og at vi kunne være sammen. Men hun hadde det bra sammen med pappa og det var en fin måte å få slippe alle kreftene på.

Hun snakket hele tiden at hun ville være hjemme lengst mulig. Det ønsket ble oppfulgt. Jeg tror kroppen var sliten og dersom det skulle være et bra tidspunkt å få dø på så måtte dette være den beste måten og anledningen.

Jeg har lært mye av mamma og hun har vært en inspirasjon for meg og for andre. Det er ikke mange som hadde like stort pågangsmot som hun hadde. Jeg er evig takknemmlig for tiden vi fikk sammen. Alle minnene lever videre i hjerte mitt. Dessuten så er jeg veldig glad for at jeg har vært så masse sammen med henne når hun har vært syk det siste året.

Hvil i fred kjære mamma. Det fortjener du.

Hjemreise.

Da var det endelig gått noen dager og mamma har fått lov til å reise hjem sammen med pappa. Nå er det på Støtt og der har det gått veldig bra.

Mamma har fått ny medisin mot angst/depresjon og det skal forhåpentligvis hjelpe mot angstanfallene som hun har hatt i den siste tide. Ifølge henne selv er det da hun ikke får til å puste, at hun føler hun skal dø. Så det er jo bra at hun får ny medisin og at den kanskje kan hjeplpe på.

Det er så ufattelig bra å få blogget om det som skjer med mamma og all sykdommen. Tror iallfall jeg har noe igjen for det i ettertid og det kan bli bra å se tilbake på. Da kommer minnene frem også.

Jens har dratt til Vesterålen og imorgen drar jeg også dit;)

Jeg er så glad for at det går godt hjemme igjen på Støtt. Og kanskje får vi feire en god jul sammen. Det blir jo nesten fullt hus. Jeg tar med meg Jens og så blir det Åshild og Marcus. Artig.

Dagene som har gått!!!

Det er nå 12 desember 2009. Mamma har vært hjemme siden jeg skrev sist, men har også hatt endel hastebesøk på sykehuset. Hun er nå på sykehuset igjen og ble akutt innlagt torsdag 10 desember. Det er harde tider for henne, pappa og vi som er pårørende (både de i nærheten og de som er lengre unna).

Hun har blitt mer tungpustet, og er nesten avhengig av oksygen for å klare seg gjennom dagen. Selv sier hun det blir lettere å puste, men ønsker ikke å være innlagt. Det gjør noe med henne som person, hun blir svakere av å være på sykehuset. Dagene blir lange, og det er ikke så lett å fylle dem med noe meningsfylt.

Jeg var på jobb da hun ble innlagt denne gangen. Det er betryggende å høre at hun blir ivartatt fysisk, men hva med det mentale. Hun sier det går opp og ned med humøret. Nesten som en berg og dalbane. Av og til er hun veldig glad, mens andre ganger er hun stirrende og ser betraktene ut i luften. Da jeg kom innom henne på ettermiddagen etter jeg var ferdig på jobb ble hun glad for å seg meg. Jeg syns også det er også se henne, klemme henne og kjenne lukten av mamma. Det høres kanskje rart ut?

Jeg har med meg Jens og sammen sitter vi alle tre og snakker litt før Jens henter oss kaffe. Når han er borte så ser mamma på meg og spør forsiktig; Tror du jeg kommer til å dø nå? Jeg svarer " Alle skal jo dø, men det er kanskje noe med måten vi forlater jorden". Hun er enig, men sier ikke så mye. Jeg ser hun tenker på det som har blitt sagt. Det må fordøyes.
Jens kommer med kaffe og humøret stiger. Vi drikker og koser oss, så dra vi ned for at hun skal få røyke. Slik går kveldden og vi forlater for denne gangen.

Mamma er så flott en dame og det river i hjertet å se henne på denne måten. Så hjelpesløs og forlatt. Så svak og samtidig så tapper. Jeg unner henne virkelig den tiden hun har igjen, slik at hun føler den er blitt godt utnyttet.

Tenk at jeg sitter å grubler på hvordan det er å miste min egne mor? Jeg tenker på alt vi har vært gjennom sammen. Barndommen med lek og fornøyelse. Skolenårene på Støtt. Alle de positive tankene og støtten gjennom oppveksten? Jeg kommer virkelig til å savne stundene hjemme med henne. Alle de gode ordene og lukten av mamma når jeg gir henne en varm klem.

Nå er det hun som er den som trenger omsorg og omtanke. En forferdelig situasjon, men samtidig en situasjon som jeg ikke skulle vært foruten.

Det største ønsker for mamma er å få leve gjennom julen. Det skal hun klare.