Det er nå 12 desember 2009. Mamma har vært hjemme siden jeg skrev sist, men har også hatt endel hastebesøk på sykehuset. Hun er nå på sykehuset igjen og ble akutt innlagt torsdag 10 desember. Det er harde tider for henne, pappa og vi som er pårørende (både de i nærheten og de som er lengre unna).
Hun har blitt mer tungpustet, og er nesten avhengig av oksygen for å klare seg gjennom dagen. Selv sier hun det blir lettere å puste, men ønsker ikke å være innlagt. Det gjør noe med henne som person, hun blir svakere av å være på sykehuset. Dagene blir lange, og det er ikke så lett å fylle dem med noe meningsfylt.
Jeg var på jobb da hun ble innlagt denne gangen. Det er betryggende å høre at hun blir ivartatt fysisk, men hva med det mentale. Hun sier det går opp og ned med humøret. Nesten som en berg og dalbane. Av og til er hun veldig glad, mens andre ganger er hun stirrende og ser betraktene ut i luften. Da jeg kom innom henne på ettermiddagen etter jeg var ferdig på jobb ble hun glad for å seg meg. Jeg syns også det er også se henne, klemme henne og kjenne lukten av mamma. Det høres kanskje rart ut?
Jeg har med meg Jens og sammen sitter vi alle tre og snakker litt før Jens henter oss kaffe. Når han er borte så ser mamma på meg og spør forsiktig; Tror du jeg kommer til å dø nå? Jeg svarer " Alle skal jo dø, men det er kanskje noe med måten vi forlater jorden". Hun er enig, men sier ikke så mye. Jeg ser hun tenker på det som har blitt sagt. Det må fordøyes.
Jens kommer med kaffe og humøret stiger. Vi drikker og koser oss, så dra vi ned for at hun skal få røyke. Slik går kveldden og vi forlater for denne gangen.
Mamma er så flott en dame og det river i hjertet å se henne på denne måten. Så hjelpesløs og forlatt. Så svak og samtidig så tapper. Jeg unner henne virkelig den tiden hun har igjen, slik at hun føler den er blitt godt utnyttet.
Tenk at jeg sitter å grubler på hvordan det er å miste min egne mor? Jeg tenker på alt vi har vært gjennom sammen. Barndommen med lek og fornøyelse. Skolenårene på Støtt. Alle de positive tankene og støtten gjennom oppveksten? Jeg kommer virkelig til å savne stundene hjemme med henne. Alle de gode ordene og lukten av mamma når jeg gir henne en varm klem.
Nå er det hun som er den som trenger omsorg og omtanke. En forferdelig situasjon, men samtidig en situasjon som jeg ikke skulle vært foruten.
Det største ønsker for mamma er å få leve gjennom julen. Det skal hun klare.
Hun har blitt mer tungpustet, og er nesten avhengig av oksygen for å klare seg gjennom dagen. Selv sier hun det blir lettere å puste, men ønsker ikke å være innlagt. Det gjør noe med henne som person, hun blir svakere av å være på sykehuset. Dagene blir lange, og det er ikke så lett å fylle dem med noe meningsfylt.
Jeg var på jobb da hun ble innlagt denne gangen. Det er betryggende å høre at hun blir ivartatt fysisk, men hva med det mentale. Hun sier det går opp og ned med humøret. Nesten som en berg og dalbane. Av og til er hun veldig glad, mens andre ganger er hun stirrende og ser betraktene ut i luften. Da jeg kom innom henne på ettermiddagen etter jeg var ferdig på jobb ble hun glad for å seg meg. Jeg syns også det er også se henne, klemme henne og kjenne lukten av mamma. Det høres kanskje rart ut?
Jeg har med meg Jens og sammen sitter vi alle tre og snakker litt før Jens henter oss kaffe. Når han er borte så ser mamma på meg og spør forsiktig; Tror du jeg kommer til å dø nå? Jeg svarer " Alle skal jo dø, men det er kanskje noe med måten vi forlater jorden". Hun er enig, men sier ikke så mye. Jeg ser hun tenker på det som har blitt sagt. Det må fordøyes.
Jens kommer med kaffe og humøret stiger. Vi drikker og koser oss, så dra vi ned for at hun skal få røyke. Slik går kveldden og vi forlater for denne gangen.
Mamma er så flott en dame og det river i hjertet å se henne på denne måten. Så hjelpesløs og forlatt. Så svak og samtidig så tapper. Jeg unner henne virkelig den tiden hun har igjen, slik at hun føler den er blitt godt utnyttet.
Tenk at jeg sitter å grubler på hvordan det er å miste min egne mor? Jeg tenker på alt vi har vært gjennom sammen. Barndommen med lek og fornøyelse. Skolenårene på Støtt. Alle de positive tankene og støtten gjennom oppveksten? Jeg kommer virkelig til å savne stundene hjemme med henne. Alle de gode ordene og lukten av mamma når jeg gir henne en varm klem.
Nå er det hun som er den som trenger omsorg og omtanke. En forferdelig situasjon, men samtidig en situasjon som jeg ikke skulle vært foruten.
Det største ønsker for mamma er å få leve gjennom julen. Det skal hun klare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar