Farsdag i Vesterålen.

Jeg har tatt turen til Stokmarknes og skal være her i helgen sammen med Jens og hans familie. Her er det virkelig fint for å slappe av. Skulle gjerne vært på Støtt sammen med pappa og mamma denne helgen, men det har vært flott her oppe.

Dette skal være bloggen der jeg kan skrive om hvordan jeg har og hvordan det er å ha en mor som har kreftdiagnose. Mamma fikk kreft i sommer, og har sittet i rullestol og har smertepumpe. Når dette skjedde så hadde jeg veldig lyst til å skrive en slags dagbok. Bare for min egen skyld altså, og har skrevet mine tanker i en svart bok. Men jeg fant ut at dette ikke passet min digitale livsstil og da var jo bloggen en utmerket plass for å få gjort dette på.

Mange av tankene er kommet ned i denne boken, og det verste sjokket er gått over. Nå er hverdagen min annerledes. Mamma er kommet hjem for flere uker siden, men tanken om hvordan dette skal gå er der fremdeles. Har det vanskelig med å reise bort, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg føler jeg må være sammen med mamma og papp.

Alt som har skjedd den siste tiden har gått inn på meg,mamma, pappa og alle som kjenner oss. Det er veldig krevende å være i en slik situasjon og jeg tror at bare de som har vært eller er i en denne situasjone kan forså hvordan det er.

Tenker mye på døden og hva det kan gjøre med et menneske. Jeg vet jo hvor omfattende og alvorlig diagnosen til mamma er, men det vet ikke hun. Derfor tror jeg nok at hun tenker på hva som skal skje fremover. Vi har ikke snakket så mye om døden, men det er kanskje ikke så naturlig for henne heller. Hun vil nok helst bli frisk! Døden er kanskje ikke noe som du tenker på før den er nærstående, eller at du er en sitasjon som kan tilsi at døden blir utfallet.

Alle dagene er ikke like for meg, noen dager er jeg kjempesliten når jeg kommer fra jobb, mens andre dager så har jeg mye energi.

Hverdagen blir nok ikke det samme igjen;/