Begravelsen for mamma.

Jeg har vært i begravelsen til mamma idag kl 11 i Fore kirke. Var litt kvalm og rar i går da jeg gikk å la meg. Tenkte på om mamma hadde det bra der hun er nå. Det er en ting å tenke på at kroppen er død, men det er noe helt annet prøve å forstå hvor det blir av sjelen til en mennenske som jeg er glad i.

Vi var vel ca 10 stk som skulle ordne oss i morges før vi dro, så det ble ganske hektisk. Heldigvis gikk det ganske bra.

Turen fra Støtt til fastlandet var så fin og så rolig. Ingen snakket så mye. Jeg bare så ut gjennom vinduet fra båten og funderte over hvordan ting er. Alt er så rart. Som om det er noe som mangler. På en måte så er det jo det.

På vei til kirken var jeg ganske stille. Snart skulle jeg få være i mammas nærvær for aller siste gang. Iallefall i form av at vi begge var i sammen rom. Dette er slutten på et langt og strevsomt liv, og kanskje begynnelsen et annet?

Da jeg gikk opp mot kirken var det hvitt på gresset siden det nettopp hadde snødd. Det var en merkelig stillhet som gjorde det til et helt spesiell stemning. Jeg åpner døren og går inn i gangen på kirken. Det første som jeg ser er at det er blomster helt ut til gangen, gjennom hele midtgangen, og mot alteret og benkene fremme. Det hele avsluttes med to flotte buketter på kisten. Jeg ble så rørt. Tårene kom fort nedover kinnet og jeg måtte gå ut en tur. Inntrykkene var sterke og minnene kom som dråper fra himmelen. Jeg tenker at mamma var en person som jeg virkelig var stolt av og som gjorde andre mennesker glade. Hun var en inspirasjon for meg og det gjorde henne til en fantastisk mor.

Pappa og storesøsteren min er inne og jeg går inn til dem. Ved salmebordet står det en bilde av mamma slik som jeg og andre kjente henne. En damen med flott humør, blid og imøtekommende. Jeg tenner et lys for henne og setter i lysekronen. Det er en ubeskrivelig stillhet i kirken. En slags indre ro. Ferden går inn mot resten av fameilien som er fremme ved alteret og kisten. Det er så mange pene blomster. Nok et bevis på at mamma var en person som ikke blir glemt med det første. Hun lever videre i minnene våre.

Stemningen er trist og nedstemt. Det er godt å kunne gråte i slike situasjoner. Klemme de jeg er glad i og være sammen med dem på en slik da. Vi setter oss på den fremste raden. Jeg kjenner at følelsene strømmer på, samtidig som jeg feller en tåre. Det er så mange hilsner og blomster. Den ene er finere enn den andre. Dette er et bevis på at mamma hadde mange venner i livet sitt. Jeg tror at der mamma er nå så sitter hun sikkert å ser ned på oss og smiler. Smiler for at så mange har sendt blomster og at de alle er samlet her idag for å ta avskjed med henne.

Presten kommer inn og begynner begravelsen. Når hun begynner å snakke så blir jeg litt funderende. Jeg tenker at det er ikke så lenge siden jeg snakket med mamma, men at hun nå har forlatt jorden. Dette er vanskelig å forstå. Jeg er så glad i mamma og jeg ønsket henne ikke alle smerten hun hadde den siste tiden. Slike smerter må være ubeskrivelige vonde. Der mamma er nå har hun det sikkert bra. Jeg velger å tro hun har det varmt og godt. At hun er smertefri og at hun har kjente mennesker rundt seg som hun har vært glad i opp gjennom årene som har godt. Når jeg tenker på den måten så blir jeg litt lettet. Det er kanskje lettere å akspetere at hun er borte for alltid. Samtidig som smerten over at jeg aldri får se henne mer er ulidelig.

Som jeg har snakket om tidligere i bloggen så tror jeg mamma blir med solen nordover når den snudde. Hver gang solen står opp så skal jeg tenke på mamma. Tenkte på hvor flott en dame hun var og på hennes pågangsmot var. På den måten kan hun se mot Støtt og minnes livet. Minnes de som var glad i henne og se på det som virkelig betydde noe for henne. Minnes alle de gode stundene vi hadde med henne. Det er synd hun tapte kampen mot kreften, hun skulle hatt mange år fremover.

Gud har en mening med alt og gjennom det siste halve året så tror jeg at jeg er kommet styrket ut av alt sammen. Det er virkelig godt å komme seg gjennom en dag som denne, både for mamma sin del og for oss andre. Vi kan så smått starte på hverdagen igjen med mamma i minnet.

Anne Lise Knoff skrev engang "Kjærligheten er den eneste bro mellom livet og døden. Skjør som en spindelvevstråd, sterk som et redningstau."

Kjære mamma. Takk for alt du var for oss!