Kreftomsorg.

Nå er jeg hjemme på Støtt og hjelper til med forberedelsene til julen. Kanskje litt tidlig, men jeg bruker å være hjemme å vaske rundt til jul for mamma og pappa. Har gjort dette i ca 8 år, og syns det er en flott måte å bidra med noe positivt. Det er litt spesiellt i år fordi mamma sitter i rullestol. Mens vi alltid har vært sammen om dette arbeidet er jeg nå blitt alene, mamma bare kommenterer.

Mamma har vært renholder og jeg ser hun har så lyst til å bidra med noe, men klarer det ikke pga formen er dårlig. Hun sa at hun hadde en dårlig dag idag tidlig når hun satt på sengekanten.

Hadde bare vasket i ca 1 time da jeg måtte på kjøkkenet for å hente noe til rundvasken i stuen. Mamma var så stille og mutt. Sa ikke så mye, men jeg så at noe var galt, eller at hun tenkte på noe. Satte meg ned sammen med henne og prøvde å finn ut hva hun tenkte på.

Hun forteller at hun er lei seg og at hun er sliten. Har også smerter i magen og i ryggen, noe hun har hatt de siste dagene. Det er vanskelig å være så hjelpesløs, det er inntrykket jeg får. Jeg forklarer at det er normalt å oppleve sorg og at dette er en svært vanskelig situasjon. Hun er jo syk, men hun sier det er ekstra vanskelig med en kreftdiganose. Dette tærer på kroppen og på kreftene som hun har. Hun gråter litt og jeg trøster henne. Inni meg så tenker jeg at jeg må være sterk, men dette er en utfordrende situasjon.

Mamma gråter litt mer og jeg sitter sammen med henne, mens hun tørker bort noen tårer. Jeg henter et vaskefat fylt med varmt vann. Tar med meg litt såpe og hun får vasket hendene sine. Mamma har stoppet å gråte nå. Så sier hun til meg at hun tenker på kontrollen som hun skal ha på Nordlandssykehuset over helgen (23 november). Tårene presser på og så sier hun med hulkende stemme "Jeg håper jeg lever over julen... Tror du jeg gjør det?". Sa at jeg håpet og trodde hun kom til å leve til over jul. Hun sa videre at hun ikke ville bli innlagt igjen dersom kreften har spredd seg, eller om det har forverret seg.


"Ååhh, det var godt å få snakket om dette " sier hun. Det er jeg også glad hun gjorde. Jeg forstår meg bedre på henne og hun trengte nok denne omsorgen og trøstingen som jeg kunne gi henne. Mamma vil ikke plage noen med det hun tenker på, men jeg sa at hun bare skulle snakket med meg dersom hun trengte det.

På en måte forstår jeg at hun ikke vil på sykehuset, men det som er viktigst er at hun har det bra, er smertelindret og at hun får være med å bestemme videre unasett hva som skjer.