Takk for god støtte.

Det er en stund siden jeg har vært å oppdatert bloggen min. Noe av grunnen er at jeg har vært så fraværende og hatt voldsommen humørsvingninger. Jeg er liksom ikke meg selv, samtidig som jeg vil at alt skal være normalt igjen. Av og til strever jeg bare med å gjøre de minste ting, mens andre dager så kan jeg klare å gjøre kjempemasse.

Jeg har fått så utrolig mye god støtte fra venner, familie og andre som leser bloggen min. Det er godt at det jeg skriver kan røre andre, samtidig som det kan være en hjelp for meg. Å skrive det jeg føler syns jeg er godt. Det kan være med på å forevige det jeg går gjennom, både på godt og vondt. Men jeg liker å skrive og så er det godt at folk kan forstå hvordan jeg har det. Det er ikke alltid like enkelt å prate om følelsene sine.

Å mista mamma i kreft er kanskje noe av det verste jeg har vært med på. Hun var et fantastisk menneske og fortjente ikke at livet skulle være så fryktelig urettferdig mot henne. At alt gikk galt og at hun skulle dø på en slik måte.

Jeg tenker mye på at jeg skulle vært hjemme da hun døde. Men pappa var der sammen med henne og jeg tror ikke at hun visste at livet kom til å ta slutt 21 desember 2009. Jeg pratet med henne på telefonen kvelden før og det siste hun sa var at hun gledet seg masse til vi kom hjem til jul. Egentlig så var det godt jeg snakket med henne, men samtig sårt.

Mamma vil alltid være i hjertet mitt og den plassen er det ingen som kan ta fra meg.

Har vært på Støtt noen dager og det var rart å komme hjem igjen. Det er godt å få slappet litt av og få tid til pappa. Han er en tapper mann som jeg virkelig beundrer. Jeg har ikke vært hjemme siden julen og det gjorde inntrykk. Det var som om jeg forventet at mamma skulle være her. At jeg liksom skulle våkne fra en vondt drøm og at alt skulle bli som det engang var. Det er mye minner her ute og i huset, men samtidig så ville jeg ikke gjort forandringer på det som har skjedd. Livet er noe vi ikke kan kontrollere og det er er det som gjør det så sårbart og skjørt. Vi kan ikke bestemme over skjebnen og det er det som er så urettferdig. Valgene som blir gjort må vi leve med for alltid.

Jeg har kommet meg en stykke videre i sorgprosessen, men det å sørge tar tid og det krever forståelse for de du har rundt deg. Det er ikke alltid lett å sette seg inn i en slik prosess, men jeg håper blogginen kan gi en viss forståelse for hvordan jeg som person har det. Det er alltd forskjell på en utvendig fasade og det som skjer inni deg.

Siden mamma var alvorlig syk og hadde så sterke smerte så var døden den eneste "gode" utveiene for henne. Det er ganske rart å si det, men jeg tror ikke hun ønsket seg en liv med smerter, sorg og lidelse. For det var slik hverdagen var for henne de siste månedene av livet hennes.

Det forrige innlegget skrev jeg " Når jeg ser på himmelen så tenker jeg på henne og når vinden blåser på kinnet mitt så kjennes det som om mamma hvisker stilt at hun har det bra. At hun har funnet sitt hvilested". De siste dagene har det blåst mye, og tankene mine om mamma står sterkt. Jeg velger å tenke at hun har det bra der hun er nå. At en stjerne er tent for hennes minne. Hun er så nært oss, men samtidig så langt borte.

May it be an evening star,
Shines down upon you.
May it be when darkness falls
Your heart will be true
You walk a lonely road
Oh, how far you are from home

Kjærlighetens Pris.

Livet er ikke alltid en dans på roser. Jeg savner mamma så inderlig mye og det gjør så vondt hele tiden. Det kjennes ut som et sår som blør og som konstant åpner seg igjen og aldri vil gro. Egentlig helt grusom, men sånn er livet og slik er virkeligheten.

Jeg kjemper meg gjennom dagen, dette høres kanskje dramtisk ut. Men jeg er så emosjonel for tiden og jeg gråter av den minste ting. 

Siri gav meg et valentines kort i går og jeg ble så rørt og begynte å gråte. 

Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen og jeg har alltid vært sterk. Det er jeg jo enda, men alt føles så uvirkelig.

Da jeg skrev hovedeoppgaven min i 2008 så skrev jeg om kreft. Den heter Kjærlighetens pris : sykepleierens møte med pårørende i sorg. Når jeg nå leser det så blir det jeg har skrevet så mye mer virkelig. Da jeg skrev den så handlet det jo om vår opplevelse av sorg sett gjennom øynene på en sykepleier. Nå skjønner jeg så mye mer av hvordan sorg er og hvor individuell den er. 

At mamma skulle dø hadde jeg jo visst en stund, men samtidig så kan jeg ikke forberede meg på det. Mamma vil jo alltid være den som delvis formet meg til den personen jeg er idag. Nå skal jeg liksom forme meg selv uten at hun er her mer.

Det er snart gått 2 mnd siden hun gikk bort. Når jeg ser på himmelen så tenker jeg på henne og når vinden blåser på kinnet mitt så kjennes det som om mamma hvisker stilt at hun har det bra. At hun har funnet sitt hvilested.

Idag har jeg endelig vært ute å jogget og det var godt. Kroppen trenger litt mosjon og kanskje jeg kommer tilbake til den gamle treningsrutinen. 

Miss you like crazy.

Kjære gode mamma.

Det er gått 4 uker siden pappa ringte meg, tidlig mandags morgen 21 desember 2009. Han skulle fortelle meg at du var død, og det kom som et sjokk. Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme hjem til jul og gi deg en god klem. Tankene som fløy gjennom hodet mitt da pappa fortalte var ubeskrivelig. Det var som om alle minnene jeg har av deg snurret rundt i hodet mitt samtidig.

Fra 2009-12 (Des)

De siste ukene som har gått har både vært fylt med glede og med mye sorg. Jeg tenker på deg hver dag og hvert minutt. Jeg er glad for at du har det bra der du er nå og i himmelen så trenger du ikke bekymre deg for smerter, angst og usikkerheten rundt livet og døden.

Når jeg mistet deg så ble det et stort skille i livet mitt. Nå er du ikke her mer og alt jeg har igjen er alle de gode og uforglemmelig minnene du har etterlatt i hjertet mitt. Disse skal jeg for alltid ta vare på og gjemme dem inni meg. Når du døde så gikk det opp for meg hvor sårt livet egentlig er. Plutselig var livet ditt over og jeg kom aldri til å se deg mer.

I ukene som har gått så har jeg drømt om deg, og snakket med deg i drømmene. Det er så rart å våkne på natten og tenke at alt vi snakket om bare var en drøm. At du ikke er her mer og at all kommunikasjon går gjennom drømmene. Dette er med på å forsterke hvor streke bånd jeg hadde til deg og hvor mye jeg satte pris på vår kjærlighet, vennskap og at du var en flott mor. 

I ettertid er jeg kjempeglad for at jeg var så mye sammen med deg når du var innlagt på Nordlandssykehuset. Personlig tror jeg at det kan være med på å bearbeide sorgen i etterkant. Vi hadde så mange fine turer ut i rullestolen, røykepauser og kaffestunder. For ikke å snakke om når vi spiste kveldsmat sammen. Da var det alltid 2 knekkebrød med leverpostei. Jeg kommer aldri til å glemme de øyeblikkene.

Livet går videre, men det er jammen ikke like lett hele tiden. Dagene går variere, både i humør og form. Det er synd at du ikke er en del av vårt levde liv lengre, og at du ikke får være med på vår videre ferd i livet. Du får ikke se oppveksten til barnebarnet ditt, Marcus. Eller noen av de andre barnebarnene dine. Det er mye som er tungt å tenkte på, men jeg tror du har det bra der du er nå. Du kan heller våkte over oss og smile når du ser vi gjør noe godt og gråte når vi har gjort noe galt. Kommer til å savne alle de gode rådene som du alltid hadde på lur når jeg trengte dem.

Du er dypt savnet og vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg savner deg.