Jeg møter mamma og pappa oppe på kirurgisk.avd A6. De sitter ute i gangen og snakker med en sykepleier som jobber der. Han skal skfite smerteblandingen som hun har i smertepumpen. Mamma sier hun kan være uten smertepumpen til vi har være på møtet fordi vi har litt dårlig tid.
Vi drar ned til kreftenheten på sykehuset hvor hun har avtale. Melder oss i luken og setter oss ned å venter. Merker mamma begynner å bli utrolig, og det er rart hvor land tid noen minutter kan være. Etter ca 10 min kommer en kreftsykepleier å møter oss, hun skal bare snakket med oss før hun går inn til onkologen. Vi går gjennom et skjema med henne og så går vi inn.
Onkologen virker hyggelig når vi kommer inn og vi hilser på henne. Betennelsen som hun har i ryggen viser seg å være en abcess, eller en verkebyll. Byllen presser på muskulaturen som gjør at hun har vondt når hun beveger seg. Denne skal mamma ha antibiotika tbl.kur for. Hun sier at hun er helt i grenseland for hvordan denne skal behandles, men at de skal prøve med tablettkur før det blir gjort noe annet. Dersom dette ikke har effekt så kan det bli aktuelt å ta hull på byllen og sette henne på intavenøsbehandlig da det virker hurtigere og i teorien bedre. Hvis hun skulle få feber over 38 grader så må hun inn igjen på sykehuset.
Så går onklogen over til kreftdelen. Hun forklarer at tumoren i bekkenet har vokst fra 14 cm til 17 cm, men har ikke vokst inn i noen organer. Den har derimot spist opp mye av benvevet og at mamma blir avhengig av rullestol og smertepumpe. Bildene som er tatt av lungene viser typiske røykelunger, men at der også her er forandringer i vevet og at det er en spredning av kreften til dette området. Mamma griner på nesen når hun får vite dette og spør; "hvor lenge tror du jeg har igjen?". Hun forklarer at det er veldig vanskelig å anslå og vil ikke gi noe eksakt svar på dette.
Det som er viktigs nå er at hun får infeksjonen under kontroll, sånn at hun kan starte med videre behandlig i for av cytostatica tabletter. Men legen påengterer at det ikke er en kurativ, men lindrende/palliativ behandling.
Mamma blir lei seg og dette var nok ikke det hun ville høre. Kan ikke tenke meg hvordan dette er for henne. Jeg syns det er vansklig å forestille meg livet uten henne, uten at hun skal ringe meg, uten at hun er der når jeg trenger henne. Vi lever i en uvirkelig verden, men nå må vi ta vare på den tiden vi har igjen.
Nå er det hun som trenger oss og har behov for støtte.
Vi drar ned til kreftenheten på sykehuset hvor hun har avtale. Melder oss i luken og setter oss ned å venter. Merker mamma begynner å bli utrolig, og det er rart hvor land tid noen minutter kan være. Etter ca 10 min kommer en kreftsykepleier å møter oss, hun skal bare snakket med oss før hun går inn til onkologen. Vi går gjennom et skjema med henne og så går vi inn.
Onkologen virker hyggelig når vi kommer inn og vi hilser på henne. Betennelsen som hun har i ryggen viser seg å være en abcess, eller en verkebyll. Byllen presser på muskulaturen som gjør at hun har vondt når hun beveger seg. Denne skal mamma ha antibiotika tbl.kur for. Hun sier at hun er helt i grenseland for hvordan denne skal behandles, men at de skal prøve med tablettkur før det blir gjort noe annet. Dersom dette ikke har effekt så kan det bli aktuelt å ta hull på byllen og sette henne på intavenøsbehandlig da det virker hurtigere og i teorien bedre. Hvis hun skulle få feber over 38 grader så må hun inn igjen på sykehuset.
Så går onklogen over til kreftdelen. Hun forklarer at tumoren i bekkenet har vokst fra 14 cm til 17 cm, men har ikke vokst inn i noen organer. Den har derimot spist opp mye av benvevet og at mamma blir avhengig av rullestol og smertepumpe. Bildene som er tatt av lungene viser typiske røykelunger, men at der også her er forandringer i vevet og at det er en spredning av kreften til dette området. Mamma griner på nesen når hun får vite dette og spør; "hvor lenge tror du jeg har igjen?". Hun forklarer at det er veldig vanskelig å anslå og vil ikke gi noe eksakt svar på dette.
Det som er viktigs nå er at hun får infeksjonen under kontroll, sånn at hun kan starte med videre behandlig i for av cytostatica tabletter. Men legen påengterer at det ikke er en kurativ, men lindrende/palliativ behandling.
Mamma blir lei seg og dette var nok ikke det hun ville høre. Kan ikke tenke meg hvordan dette er for henne. Jeg syns det er vansklig å forestille meg livet uten henne, uten at hun skal ringe meg, uten at hun er der når jeg trenger henne. Vi lever i en uvirkelig verden, men nå må vi ta vare på den tiden vi har igjen.
Nå er det hun som trenger oss og har behov for støtte.
Klem
SvarSlett