onsdag 20. januar 2010

Miss you like crazy.

Kjære gode mamma.

Det er gått 4 uker siden pappa ringte meg, tidlig mandags morgen 21 desember 2009. Han skulle fortelle meg at du var død, og det kom som et sjokk. Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme hjem til jul og gi deg en god klem. Tankene som fløy gjennom hodet mitt da pappa fortalte var ubeskrivelig. Det var som om alle minnene jeg har av deg snurret rundt i hodet mitt samtidig.


Fra 2009-12 (Des)

De siste ukene som har gått har både vært fylt med glede og med mye sorg. Jeg tenker på deg hver dag og hvert minutt. Jeg er glad for at du har det bra der du er nå og i himmelen så trenger du ikke bekymre deg for smerter, angst og usikkerheten rundt livet og døden.

Når jeg mistet deg så ble det et stort skille i livet mitt. Nå er du ikke her mer og alt jeg har igjen er alle de gode og uforglemmelig minnene du har etterlatt i hjertet mitt. Disse skal jeg for alltid ta vare på og gjemme dem inni meg. Når du døde så gikk det opp for meg hvor sårt livet egentlig er. Plutselig var livet ditt over og jeg kom aldri til å se deg mer.

I ukene som har gått så har jeg drømt om deg, og snakket med deg i drømmene. Det er så rart å våkne på natten og tenke at alt vi snakket om bare var en drøm. At du ikke er her mer og at all kommunikasjon går gjennom drømmene. Dette er med på å forsterke hvor streke bånd jeg hadde til deg og hvor mye jeg satte pris på vår kjærlighet, vennskap og at du var en flott mor. 

I ettertid er jeg kjempeglad for at jeg var så mye sammen med deg når du var innlagt på Nordlandssykehuset. Personlig tror jeg at det kan være med på å bearbeide sorgen i etterkant. Vi hadde så mange fine turer ut i rullestolen, røykepauser og kaffestunder. For ikke å snakke om når vi spiste kveldsmat sammen. Da var det alltid 2 knekkebrød med leverpostei. Jeg kommer aldri til å glemme de øyeblikkene.

Livet går videre, men det er jammen ikke like lett hele tiden. Dagene går variere, både i humør og form. Det er synd at du ikke er en del av vårt levde liv lengre, og at du ikke får være med på vår videre ferd i livet. Du får ikke se oppveksten til barnebarnet ditt, Marcus. Eller noen av de andre barnebarnene dine. Det er mye som er tungt å tenkte på, men jeg tror du har det bra der du er nå. Du kan heller våkte over oss og smile når du ser vi gjør noe godt og gråte når vi har gjort noe galt. Kommer til å savne alle de gode rådene som du alltid hadde på lur når jeg trengte dem.

Du er dypt savnet og vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg savner deg.


5 kommentarer:

  1. fint skreve vigleik! ikke tru vi glem ho av! ho e savna,kjempegla i deg!! <3 klemmmmmmm

    SvarSlett
  2. Oj... dette var sterkt å les.. og no renn tåran mine. Men e synes da e fint at du får skrevet ned savnet og tankan dine. Du e en flott gutt/mann:-) Og en super bror - savna dokker når dokker reist.

    I dag har e blogga litt - og vist fram nybilen dokkers:-)
    Stor klem fra ho søss:-)

    SvarSlett
  3. Ho mamma smila nok når ho ser kor fin bil dokker har fått:-) Og godt at dokker kjør trygt:-)
    Klem igjen!

    SvarSlett
  4. Ja man ska no få lov tell å fell nån tåra når man les da her. Gla e kan blogg om tankan som e har og at andre les;)

    SvarSlett
  5. Kjempefin blogg du har Vigleik :) Fikk tåran i øyan, vakkert skrevet til mamma di :)
    Klem fra Sølvi

    SvarSlett