tirsdag 24. november 2009

Samtale hos NLSH.

Jeg møter mamma og pappa oppe på kirurgisk.avd A6. De sitter ute i gangen og snakker med en sykepleier som jobber der. Han skal skfite smerteblandingen som hun har i smertepumpen. Mamma sier hun kan være uten smertepumpen til vi har være på møtet fordi vi har litt dårlig tid.

Vi drar ned til kreftenheten på sykehuset hvor hun har avtale. Melder oss i luken og setter oss ned å venter. Merker mamma begynner å bli utrolig, og det er rart hvor land tid noen minutter kan være. Etter ca 10 min kommer en kreftsykepleier å møter oss, hun skal bare snakket med oss før hun går inn til onkologen. Vi går gjennom et skjema med henne og så går vi inn.

Onkologen virker hyggelig når vi kommer inn og vi hilser på henne. Betennelsen som hun har i ryggen viser seg å være en abcess, eller en verkebyll. Byllen presser på muskulaturen som gjør at hun har vondt når hun beveger seg. Denne skal mamma ha antibiotika tbl.kur for. Hun sier at hun er helt i grenseland for hvordan denne skal behandles, men at de skal prøve med tablettkur før det blir gjort noe annet. Dersom dette ikke har effekt så kan det bli aktuelt å ta hull på byllen og sette henne på intavenøsbehandlig da det virker hurtigere og i teorien bedre. Hvis hun skulle få feber over 38 grader så må hun inn igjen på sykehuset.

Så går onklogen over til kreftdelen. Hun forklarer at tumoren i bekkenet har vokst fra 14 cm til 17 cm, men har ikke vokst inn i noen organer. Den har derimot spist opp mye av benvevet og at mamma blir avhengig av rullestol og smertepumpe. Bildene som er tatt av lungene viser typiske røykelunger, men at der også her er forandringer i vevet og at det er en spredning av kreften til dette området. Mamma griner på nesen når hun får vite dette og spør; "hvor lenge tror du jeg har igjen?". Hun forklarer at det er veldig vanskelig å anslå og vil ikke gi noe eksakt svar på dette.

Det som er viktigs nå er at hun får infeksjonen under kontroll, sånn at hun kan starte med videre behandlig i for av cytostatica tabletter. Men legen påengterer at det ikke er en kurativ, men lindrende/palliativ behandling.

Mamma blir lei seg og dette var nok ikke det hun ville høre. Kan ikke tenke meg hvordan dette er for henne. Jeg syns det er vansklig å forestille meg livet uten henne, uten at hun skal ringe meg, uten at hun er der når jeg trenger henne. Vi lever i en uvirkelig verden, men nå må vi ta vare på den tiden vi har igjen.
Nå er det hun som trenger oss og har behov for støtte.

Innlagt igjen!

Mamma ble innlagt igjen på lørdagen denne helgen. Jeg var på jobb da jeg ringte pappa for å høre hvordan de hadde det, da sa han at de var på akuttmottaktet på NLSH. Jeg ble sjokkert, men dette var ikke uventet siden legen hadde sagt at dersom smertene i magen ikke gav seg så skulle hun på sykehuset. Egentlig bra at hun er der når hun har smerter som trenger å kontrolleres.

Hun ha mye vondt da jeg kommer. Er svett, redd og klamrerer seg nesten fast i sengen sin. Hun sier hun er glad at jeg kom. Hun føler seg mer trygg når hun har oss rundt oss. Skulle ønske at Bitta og Åshild var her også (søstrene mine).

Dro fra jobb på lørdagen ca kl 21 og ble borte fra jobb på søndagen også. Det er så stressende å være pårørende når det er så mye som man ikke vet om sykdommen. Tror at både jeg, mamma og pappa tenker på hva det kan være. Da jeg forlot sykehuset, tok jeg med meg pappa slik at han kunne overnatte til meg. Mamma ringte da vi var kommet hjem og sa det bare var luft som stod i tarmene. Vi ble glade og lettet.

Søndagen gikk bort til å være på sykehuset, men jeg var en liten tur på kvelden innom jobb. Bare for å forklare meg litt om hvordan det går, og så dro jeg å spilte kort sammmen med noen venner. Det er godt å kunne tenke på noe annet.

På mandagen var jeg igjen på jobb, og det gikk bra. En perfekt dag på jobb. Satt å skulle signere i medisinkardexen, da jeg kjente jeg ikke melding. Orket ikke å kikke på den, men så ringte telefonen min. Det var mamma som ringte. Hun var gråtkvalt og sa jeg måtte komme ned. Hun skulle i røngten. Her er meldingen som jeg fikk;

" Sett å venta på å kom i røngten. Vesst du e snar, bi du mæ inn?. Pappa e farn. Så no e e helt alene. Du kan far heim etterpå. Berre sei e klar ikke da her alene"

Skjønnte at hun ikke hadde det bra og jeg dro med en gang. Ville ikke at hun skulle ha det verre enn hun måtte ha det. Da jeg hadde parkert i byen, og var på sykehuset satt hun utenfor rgt.avdeligen. Jeg er ferdig sier hun med en gang. Jeg sa så bra. Ahhh, nå er det over. Hun er lettet over at det er gjort.

Senere på ettermiddagen tok jeg med middag og hjemmelaget knekkebrød som hun fikk. Hun spiste halve middag og så fikk hun så vondt i magen igjen. Hun fikk smertestillende og så dro vi ut for å røyke. Jeg spurte om vi skulle trille en tur og det ble hun veldig glad for. Det likte hun iallefall. Så ble hun så trøtt og ville opp igjen. Jeg dro siden klokken var snart halv 8 da.

Nå er det tirsdag og skal inn til R2 på Nordlandssykehuset idag til samtale. Jeg sa jeg kunne være med sammen med mamma og pappa. Snakket med mamma for noen minutter siden og da sa hun at hun hadde betennelse i nedre del av ryggen og det er kanskje noe av grunnen til at hun har hatt så vondt. Men hun skulle få antibiotika mot dette og antagelivis reise hjem igjen idag.

torsdag 19. november 2009

Kreftomsorg.

Nå er jeg hjemme på Støtt og hjelper til med forberedelsene til julen. Kanskje litt tidlig, men jeg bruker å være hjemme å vaske rundt til jul for mamma og pappa. Har gjort dette i ca 8 år, og syns det er en flott måte å bidra med noe positivt. Det er litt spesiellt i år fordi mamma sitter i rullestol. Mens vi alltid har vært sammen om dette arbeidet er jeg nå blitt alene, mamma bare kommenterer.

Mamma har vært renholder og jeg ser hun har så lyst til å bidra med noe, men klarer det ikke pga formen er dårlig. Hun sa at hun hadde en dårlig dag idag tidlig når hun satt på sengekanten.

Hadde bare vasket i ca 1 time da jeg måtte på kjøkkenet for å hente noe til rundvasken i stuen. Mamma var så stille og mutt. Sa ikke så mye, men jeg så at noe var galt, eller at hun tenkte på noe. Satte meg ned sammen med henne og prøvde å finn ut hva hun tenkte på.

Hun forteller at hun er lei seg og at hun er sliten. Har også smerter i magen og i ryggen, noe hun har hatt de siste dagene. Det er vanskelig å være så hjelpesløs, det er inntrykket jeg får. Jeg forklarer at det er normalt å oppleve sorg og at dette er en svært vanskelig situasjon. Hun er jo syk, men hun sier det er ekstra vanskelig med en kreftdiganose. Dette tærer på kroppen og på kreftene som hun har. Hun gråter litt og jeg trøster henne. Inni meg så tenker jeg at jeg må være sterk, men dette er en utfordrende situasjon.

Mamma gråter litt mer og jeg sitter sammen med henne, mens hun tørker bort noen tårer. Jeg henter et vaskefat fylt med varmt vann. Tar med meg litt såpe og hun får vasket hendene sine. Mamma har stoppet å gråte nå. Så sier hun til meg at hun tenker på kontrollen som hun skal ha på Nordlandssykehuset over helgen (23 november). Tårene presser på og så sier hun med hulkende stemme "Jeg håper jeg lever over julen... Tror du jeg gjør det?". Sa at jeg håpet og trodde hun kom til å leve til over jul. Hun sa videre at hun ikke ville bli innlagt igjen dersom kreften har spredd seg, eller om det har forverret seg.


"Ååhh, det var godt å få snakket om dette " sier hun. Det er jeg også glad hun gjorde. Jeg forstår meg bedre på henne og hun trengte nok denne omsorgen og trøstingen som jeg kunne gi henne. Mamma vil ikke plage noen med det hun tenker på, men jeg sa at hun bare skulle snakket med meg dersom hun trengte det.

På en måte forstår jeg at hun ikke vil på sykehuset, men det som er viktigst er at hun har det bra, er smertelindret og at hun får være med å bestemme videre unasett hva som skjer.

fredag 13. november 2009

Snart helg.

Sitter oppe å spiser frokost og drikker nypresset kaffe. Det er så godt å komme seg opp litt tidlig. Er jo en typisk A menneske.

Venter på at tiden skal gå slik at jeg kan komme meg på jobb. Siste vakten før det er helg og det blir godt.

Humøret har vært høvelig bra de siste dagene. Har sånn smått begynt å tenke på julen. Har fått permisjon og blir hjemme i uke 52. Da blir det hjemmekos. Har sagt til mamma og pappa at jeg er på Støtt hvis de er der, og hvis mamma må være på sykehuset så blir jeg bare i Bodø. Så lenge jeg får være sammen med de, så er jeg glad.

Lillesøsteren min ringte meg i går og sa at hun visste ikke om hun kom seg hjem. Hun kunne å fri fra jobb, men var så redd for om det skulle skje noe med mamma mens hun var hjemme. Prøve å forklare at hun kom nok til å angre dersom hun ikke dro hjem når hun har muglighet til det. Det er jo ikke sikkert vi får flere julefeiringer sammemn.

Nå er det snart helg, kaffekoppen er snart tom og så er det jobb frem til kl 1530;)

onsdag 11. november 2009

Forståelse og stress.

Nå er det onsdag, og har dagvakt idag også. Onsdag er liksom en av de dagene som det skjer mest på jobb, særlig på dagtid. Jeg jobber på en skjermet enhet i Bodø, og på onsdagene så har vi besøk fra en skole i nærheten. Vi hadde en ny gruppe denne gangen og de skal besøke oss 6 ganger frem mot jul. De var en morsom gjeng, ikke så stille og innsluttet og de pratet mye med pasienten. Tror alle likte det.

Merker at jeg har litt mindre tålmodighet når det gjelder enkelte ting. Særlig når det skjer mye på jobben, og alt som forventes av meg på fritiden. Nå hørtes det ganske brultalt ut, men føler meg av og til så sliten at jeg bare kjenner jeg blir matt i kroppen. Når jeg kommer fra jobb er jeg enkelte ganger så trøtt og sliten at jeg bare vil sove.

Selv jeg skjønner jo at det må være vanskelig for kjæresten min å se på. Kanskje forstår han ikke hvordan jeg har det mentalt. Dessuten så er det ikke alltid like lett å innrømme at man har det ganske kjipt. Spesielt når jeg er en person som alltid har stilt opp for andre og ønsker at andre skal ha det bra. Kanskje jeg bare må ta den tiden jeg trenger for å komme meg gjennom dette.

Snakket i et tidligere innlegg at det er veldig vanskelig for andre å forstå hvordan å det er å være i en situasjon der det konstant er forventninger til deg. Både på jobb, av venner, privat osv. Av og til kjennes det ut som jeg skal rives i biter pga av alt som skjer. Når man har det utfordrende så er det også ekstra vanskelig å ta en stanpunkt og faktisk bestemme seg for et valg. Kanskje er jeg lett deprimert?

Nå hørtes det veldig brutalt ut, men det er så godt å kunne få utløp for tankene sine. Det er kanskje den beste medisinen for meg for øyeblikket. Syns det er så vanskelig å forklare seg hele tiden. Forsvare seg selv i en vanskelig situasjon. Det skal ikke være lett.

Merker at stressnivået begynner å komme snikende innnpå meg. Har enda ikke begynt på julegavene. Før var det mamma som styrte med det. Nå sitter jo hun i rullestol, og det blir lite som gjort når hun er syk. Innerst inne så tror jeg hun helst vil slippe å tenke på julen. Kanskje er dette den siste julen og kanskje er det den julen som kommer til å bety aller mest for meg, mamma og alle andre i familien. Kanskje er det siste julen? Det er noe som vi ikke vet før den tid kommer.

tirsdag 10. november 2009

Bursdagsfeiring.

Det er tirsdag og det er ganske kaldt i Bodø. Jeg har fått byttet vekk aftenvakten min mot en dagvakt. Skal nemlig i bursdag til Marcus som jeg er onkel til. Sønnen til lillesøsteren min. Han er så flott en toåring.

Det var forresten en kjempefin bursdag.

Dette er kanskje den siste bursdagen som mamma får oppleve, dvs hun var ikke med på feiringen, men hun kommer jo til å få se han når de drar til Støtt.

Kanskje det er dumt av meg å skrive om dette i en blogg, men det er viktig for min egen del. Alle har sin måte å reagere på, og dette er min måte. Min måte å få ut følelsene på. PÅ en måte så syns jeg det er mye lettere å skriver det her på bloggen. Bloggen trenger ikke forstå eller anelysere det jeg skriver eller kommer med. Den bare tar det som det er og ferdig med det. Så kan heller folk kommentere dersom det skulle være noe.

Ahhhh. Det er så vanskelig å snakke om alt som foreår i hodet mitt. Her er tankene i sving hele tiden. Iallefall så lenge jeg er våken. Tenker mye og konstant. På kantent til å være slitsomt.

Har ikke fått snakket med mamma og pappa i dag. Det er dumt, men jeg regner med der har det fint på Støtt. Mamma sier hun har det som plommen i egget. Det var hennes ord. Jeg håper jeg kan få ha henne sammen med oss lenge, men vi vet jo ikke hvordan dette skal gå. Jeg får være positiv.

En ting er sikkert. Det er ikke lett å være sykepleier i en slik situasjon. Det kan være både neativt og postitvt. Kanskje mest posititv.

søndag 8. november 2009

Farsdag i Vesterålen.

Jeg har tatt turen til Stokmarknes og skal være her i helgen sammen med Jens og hans familie. Her er det virkelig fint for å slappe av. Skulle gjerne vært på Støtt sammen med pappa og mamma denne helgen, men det har vært flott her oppe.

Dette skal være bloggen der jeg kan skrive om hvordan jeg har og hvordan det er å ha en mor som har kreftdiagnose. Mamma fikk kreft i sommer, og har sittet i rullestol og har smertepumpe. Når dette skjedde så hadde jeg veldig lyst til å skrive en slags dagbok. Bare for min egen skyld altså, og har skrevet mine tanker i en svart bok. Men jeg fant ut at dette ikke passet min digitale livsstil og da var jo bloggen en utmerket plass for å få gjort dette på.

Mange av tankene er kommet ned i denne boken, og det verste sjokket er gått over. Nå er hverdagen min annerledes. Mamma er kommet hjem for flere uker siden, men tanken om hvordan dette skal gå er der fremdeles. Har det vanskelig med å reise bort, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg føler jeg må være sammen med mamma og papp.

Alt som har skjedd den siste tiden har gått inn på meg,mamma, pappa og alle som kjenner oss. Det er veldig krevende å være i en slik situasjon og jeg tror at bare de som har vært eller er i en denne situasjone kan forså hvordan det er.

Tenker mye på døden og hva det kan gjøre med et menneske. Jeg vet jo hvor omfattende og alvorlig diagnosen til mamma er, men det vet ikke hun. Derfor tror jeg nok at hun tenker på hva som skal skje fremover. Vi har ikke snakket så mye om døden, men det er kanskje ikke så naturlig for henne heller. Hun vil nok helst bli frisk! Døden er kanskje ikke noe som du tenker på før den er nærstående, eller at du er en sitasjon som kan tilsi at døden blir utfallet.

Alle dagene er ikke like for meg, noen dager er jeg kjempesliten når jeg kommer fra jobb, mens andre dager så har jeg mye energi.

Hverdagen blir nok ikke det samme igjen;/